I oktober fikk vi en henvendelse fra Vitensenter Nordland om å stille lag til First Lego League. Mailen kom litt sent, blant annet grunnet en runde i spam-folderen. Men etterhvert fikk vi luftet interessen hos barn i omgangskretsen. Bare 5 uker før konkurransen 12 november hadde vi meldt på et lag.
Til tross for dette klarte vårt lag med barn fra 10-12 år å vinne første plass på Teknologiprisen, bli nominert til beste kjerneverdier, endte i semifinalen og ble tredje best i robotkjøring, og var en hårsbredd unna å bli sendt til Skandinavisk finale på Fornebu. Vi var et av de tre nominerte til 1. og 2. Champion, men endte på en tredjeplass.
Hva er First LEGO League
First LEGO League Challenge er en kunnskaps- og teknologikonkurranse som strekker seg over en arbeidsperiode på 8 uker. Tema for årets konkurranse var Superpowered - og handlet om energi. Hvor kommer den fra, hva brukes den til, og hvordan kan vi lage en bedre energifremtid. Konkurransen har fire deler. Robotchallenge, en innovasjonsoppgave, teknologioppgave og kjerneverdioppgave. I robotchallenge skal man få mest mulig poeng ved å løse noen de 16 oppgavene på bordet i løpet av 2,5 korte minutter.
Valgets kval
Vi var svært usikre på om vi skulle stille lag. Det skulle skrives tre oppgaver, lages tre presentasjoner, lages stand, bygges robot, som skulle programmeres og klare å konkurrere. Vi var bare fem uker unna konkurransen, og en av disse ukene var høstferien. Til slutt var det en prat med Nesna kodeklubb og laget TNT (Team Nesna Teens) som betrygget meg om at dette ikke var totalt galskap å prøve seg på. De var bare tre på laget, og kom ikke til å ha tid til å gjøre så mye på de skriftlige oppgavene, og heller fokusere på roboten. Dette tok bort litt av presset og vi fant ut at vi måtte gi det en sjanse.
Designprosessen
Siden vi hadde knapt med tid ble vi enige om å prøve å lage noe litt enkelt, men som likevel kunne løse mange oppgaver uten å måtte bygge roboen om underveis. Vår hovedfilosofi som veiledere var at ungene skulle gjøre alt selv, fra programmering og bygging til, strategi for oppgaveløsing. Vi hadde bare ett robotsett. Helt i starten lagde de derfor flere dummy-roboter vi kunne bruke til å kjøre rundt med for å få tankeprosessen litt i gang på hvilke funksjoner den endelige roboten burde ha.
Robotarm
Ungene landet kjapt på at roboten trengte en slags arm. Denne startet med en arm med klo på slik at den skulle kunne dra med seg ting.
Etterhvert trengte de en forlenget arm til å bære energienheter. Denne laget de slik at den kunne vippes frem og tilbake, og ikke trengtes å ta av og på.
Ved et uhell satte ungene motoren til å rotere feil vei da de skulle laste av noen energienheter. Resultatet var at disse ble kastet bakover i en fin bue. Vi hadde tydeligvis en katapult! Denne fant de ut at vi kunne bruke til å kaste energienheter opp i lekefabrikken i stedet for å kjøre dit.
Det å skulle stole på en katapult til å løse et av oppdragene virket først som galskap. Men det er den typen herlig galskap som bare et lag med 10-12-åringer ville gått for. Vi hadde overhode ingen ambisjoner om å hevde oss i teten på noen av punktene. Vi ville bare ha noe som ungene var fornøyd med og kunne vise frem med stolthet. Noen på laget mente vi burde gå for en tryggere løsning, som å kjøre bort og slippe de ned. Men laget ble enig om at denne løsnignen var for kul til skrotes - og trolig noe ingen andre har gått for. Vi tenkte som så at dette i det minste burde gi noen stilpoeng. Og med null ambisjoner om å skulle være blant toppen, var jo dette et kult triks som burde gi et smil eller to fra dommerne. Vi satte oss som mål å treffe på minst ett kast i løpet av konkurransen. Men utrolig nok ble dette et av de mest stabile programmene, og ofte ble det blink tre skudd etter hverandre. Når selve konkurransedagen kom traff haka til dommeren nesten gulvet da han så hva de gjorde. Og skudde satt i hver eneste runde. Kun en gang måtte de skyte to kuler før den satt, resten satt på første forsøk.
Tvillingrobot
Vi hadde i starten bare én LEGO spike robot å jobbe med. Dette gjorde det ganske krevende å få 10 barn til å skulle bygge og programmere noe sammen. Dette løste vi med å lage en kopi av den motoriserte roboten, men som måtte dyttes rundt manuelt på brettet. Men dette gjorde at noen kunne bygge videre på ulike løsninger mens en annen gruppe bygget eller programmerte på hovedroboten. Et par-tre uker før konkurransen fikk vi låne en ekstra hub og motorer av Vitensenter Nordland. Dermed kunne vi få få jobbet med å programmere på to enheter samtidig.
Å holde fingrene av fatet
Som veileder har det til tider vært vanskelig å ikke involvere seg for mye byggingen og programmeringen. Vi prøvde å stille spørsmål som fikk de til å reflektere i riktig retning, fremfor å si rett ut hva de bør gjøre. Et godt eksempel på dette var kassen som skulle fange energienheter fra vindmølla. Standardløsningen, som veldig mange roboter bruker, er en lav kasse/ramme helt ved bakken. Dette er enkelt, solid, og godtar stor feilmargin om man kommer litt skjevt ut. Hadde vi voksne skulle bygget dette, hadde vi nok brukt noe lignende, og gått for å kun bruke technic-deler. Men ungene bygget i stedet en høy og nokså smal boks, med en blanding av technic og vanlig lego. De brukte deler på en litt uvanlig måte som ikke ga verden mest solide konstruksjon. Men det fungerte. Denne krevde at de traff veldig godt for å fange energien. Ofte ramlet enheter på feil side. Vi spurte ungene hvordan de kunne finne en løsning som var mer stabil, som de ikke trengte å treffe så presist med? Deres løsning var ikke å lage den lavere og bredere, men i stedet å ha høyere støttevegger der enhetene ofte ramlet ut. Alt i alt ga dette en løsning som fungerte godt så lenge plasseringen av roboten var nøyaktig. Men ved å la ungene få styre dette selv, fikk de en original robot med mye særpreg.
Keep it simple stupid
Etterhvert som konkurransen nærmet seg og vi begynte å øve på runs på 2,5 minutter, så vi at vi hadde litt vel mange oppgaver planlagt. Noe måtte bort. I hemmelighet hadde jeg selv laget et regneark, regnet på hvor mange poeng hver oppgave ga per sekund den tok å løse, og grublet på hvordan dette kunne maksimaliseres innenfor de 2,5 minuttene. Men dette ville vi at barna skulle løse på sin egen måte.
De valgte enkelt og greit bort oppgaver som ofte feilet. Dermed igjen med de oppgavene som roboten stort sett klarte. Alt i alt en mye bedre strategi - noe som kom tydelig frem under konkurransen. Etter et par innkjøringsrunder hvor ikke alt satt helt, kjørte de utrolig stabilt, og lå på ca 200 poeng hver eneste runde.